Litt om speiderbevegelsen i Egge

Tekst og foto: Asbjørn Nordgård

Første jentespeidergruppe i Egge ble etablert 2. desember 1947 og var organisert i Kristelig forening for unge kvinner (KFUK). Ethel Inderberg var initiativtaker og troppsleder i 23 år. Egges første guttespeidergruppe ble innmeldt i Norsk Speidergutt-Forbund (NSF) 11. mars 1953 med 5 aspiranter og lærer Kolbjørn Berg som troppsleder.

Lærer Kolbjørn Berg kalte sammen 5 gutter som skulle danne grunnstammen og være patruljeførere for den nye guttespeiderbevegelsen i Egge. Det var Otto Nonstad, Olle Johnny Haugseth, Truls Otto Bardal, Jon Ragnar Øfsti og undertegnede Asbjørn Nordgård. Ørn var navnet på den første patruljen, med Otto Nonstad som patruljefører.

En gang i uka var det møte hos Kolbjørn Berg der vi ble forberedt på de krav og de kunnskaper vi måtte ha for å bli ledere for nye speidere. Kolbjørn var ikke bare en dyktig leder, men også en stor inspirator for oss. Det var ikke få ting som måtte læres for å bli gode speidere. Alle møter var svært trivelige og ble avsluttet med Speiderbønnen « Kjære far i høye himmel» og speiderhilsen,- Speidere vær beredt,- alltid beredt.

Jon Ragnar Øfsti, Otto Nonstad, Olle Johnny Haugseth

For å friske opp hukommelsen var Kolbjørn svært ivrig på «Kims spill». Her la han opp 10 til 15 ting på et brett som vi fikk se på i 15 sekunder. Så skulle vi skrive opp de ting vi husket på,- og det var ikke bestandig så enkelt. Hvem husket på en liten binders mellom fyrstikkesken og blyanten? I starten var det vanskelig å huske, men etter hvert lærte man små triks for å huske bedre. Nyttig senere i livet.

Knuter var en annen ting, – båtmannsknop, flaggstikk, pålestikk, og halvstikk med flere, ble terpet gang etter gang til vi kunne knutene « i blinde.» Båtmannsknop endte ofte som «kjerringknute,» men som sagt,- trening gjør mester.

Å kaste med livline var en annen aktivitet som ikke bare fenget, men var nyttig å kunne hvis noen gikk gjennom isen og skulle reddes. Slik var i alle fall intensjonen med denne øvelsen. En skinnpose med blyhagl var festet på en 15 meter lang line som det gjaldt å kaste en 8-10 meter og treffe et mål som ofte besto av to pinner som det gjaldt å få lina mellom. Ofte kunne lina gå rett opp, eller treffe bakken rett foran kasteren. Men med trening og atter trening gikk det bedre etter hvert.

Olle Johnny Haugseth, Otto Nonstad, Truls Otto Bardal og Jon Ragnar Øfsti

Førstehjelp var også noe som måtte kunnes. Spjelking av bein med det utstyret en hadde med seg, samt bandasjering av armer, fingre og hode. «Lushetta» var en populær hodebandasje. Når den var lagt, lignet den på en turban.  Holger Nielsens metode for å gjenopplive druknede personer ble også grundig gjennomgått. Dagens metode med hjertekompresjon og innpust er nok mye mer effektiv og har reddet mange flere enn Holger Nielsens metode. Men den gang gjaldt det som nå,- du må prøve med de midler og den kunnskapen du har.

Kart og kompass var også en viktig del av opplæringen. Å ta ut kompasskurs og krysspeile for å finne ut hvor en var ble etter hvert rutine. Når vi hadde vært på tur, måtte vi tegne inn ruta vi hadde gått. Kartet over Byafjellet på den tid var svært unøyaktig, så en måtte skjerpe seg for å kunne tegne inn på kartet steder der en hadde vært. Denne kunnskapen har vært til stor glede også senere ved turer i fjellet og i skog og mark. Så er det en fordel vi ikke må glemme,- kompasset går ikke tom for batteri som GPS`en kan gjøre. Det er alltid smart, for ikke å si påkrevet, å ha med kart og kompass på tur.

Jon Ragnar Øfsti, Asbjørn Nordgård, Otto Nonstad, Truls Otto Bardal, Olle Johnny Haugseth.

Omtrent hver helg var vi på tur på Byafjellet. Ved en «lur» plass ved Svarttjønnbekken ble det laget en barhytte hvor vi kunne finne ly for vær og vind. Det var få ting som kunne hindre oss fra å dra ut på tur. Det ble stopp når snøen var over 20 cm dyp, men regn stoppet oss ikke. Vi fikk etter hvert erfare at det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær. Ullgenser og dårlige anorakker var ikke de beste klær når det regnet og snødde, men slik var det,- alle slet med det samme problemet,- søkkvåte klær. Så var det å tenne opp bål for å få noe varmt å drikke og varme i kroppen. Det gjaldt også å få tent opp bål ved hjelp av en fyrstikk. Da gjaldt det å samle never og tørre grankvister og verne bålet mot regn og sludd. Hvis du brukte mer enn en fyrstikk fikk du høre det i lang tid etterpå,- skammen var stor.

Det var også mange fine samlinger sammen med speidere fra Steinkjer hvor sang, konkurranser og underholdning var vanlige innslag. En ivrig og inspirerende leder i Steinkjer var arkitekt John Aasum. Han hadde en fantastisk måte å fortelle og underholde på. Spesielt husker jeg historien om hvordan det var å være på skitur i skogen når det var måneskinn. For når det er måneskinn ser det ut som om det er  trær der og skygge der. Men i virkeligheten er det skygge der og trær der. Aasum stakte seg frem gjennom skogen med store armbevegelser, gestikulerte og pekte med stor iver og innlevelse. Og det måtte gå galt til slutt,- når det var trær der og skygge der og ikke skygge der og trær der. Kollisjonen med treet endte i et spektakulært fall på gulvet til stor glede for alle som bivånet hele seansen.

Sankt Georgs dagen feires  den 23  april og er  viktig for speiderne. Sankt Georg er speidernes høye beskytter, og legenden forteller at Sankt Georg drepte en forferdelig drage i Lilleasia med lanse, og samtidig reddet en uskyldig jomfru. For å feire dagen var det ofte først gudstjeneste i Egge kirke og derfra marsjerte vi til Speiderhuset ved Håkkadalsbrua, hvor det var underholdning og øvelser på speidervis.

Fra en speiderleir i Snåsa.
Fra en speiderleir i Snåsa.

Etter hvert ble flere gutter opptatt som speidere, og vi som var med fra starten ble patruljeførere og delte vår kunnskap med de nye speiderne,- en spennende og givende tid.

Jeg har personlig hatt stor glede av å være med i speideren. Kolbjørn Berg var en stor inspirator og lærte oss en masse som er kommet til god nytte senere i livet. Alle som har vært med i speiderbevegelsen i Egge har mye å takke Kolbjørn for, og jeg og flere med meg minnes tiden som speider med stor glede.

Så alle som har vært speider i Egge; Vær beredt, og husk å vær Alltid beredt. 

På 1960-tallet var det veldig bra aktivitet i Speiderbevegelsen i Egge. Disse bildene er sannsynligvis fra en leir på Hatlingsetra i Stod og er utlånt av Randi Størdal. Hun gjenkjenner i alle fall troppsleder Kolbjørn Berg, og Gustav Danielsen, Terje Nervik, Knut Iversen, Lars Ivar Jensen og Asbjørn Størdal. Noen som kjenner igjen flere av de staute ungdommene på dette bildet og de tre bildene under?

One Reply to “Speideren i Egge”

  1. Kari Nonstad Brevik says:

    Så trivelig lesing. Husker godt broder Otto hadde speidermøter på kvisten på Finnmarka i Gamle Kongevei 53.
    Takk for fine minner.?

    Svar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *