Skaftholøksa fra Fossem

Skrevet av Kjell Harald Tangen

I 1942 var min far, John Konrad Tangen (bildet) 13 år. Skolevegen var fra Storbakken øverst i Reinsveien, og over til Vatne Skole. Som skolegutter flest kunne de gjøre en avstikker fra den vante veien. Denne dagen var det å jakte fisk i Storengbekken som sto på programmet. Fra Vatne skole og langs Reinsvatnet forbi gammelsaga kom de til Storengbekken, – en liten bekk som rant åpent omgitt av kantskog og jorder. I dag ligger Storengbekken i rør, man kan på kartet så vidt skimte en stripe der den kommer ut under jernbanen. Man kan se for seg at guttene var høyt og lavt langs bekken. Plutselig løsner en stor leirklump fra elvebredden, faller ned i bekken og deler seg i to. Noe rart er det med den klumpen, for det avdekker seg et rundt hull min far må se nærmere på. Det viser seg å være skaftholøksa som lå inne i leirklumpen.

I 1942 var min far, John Konrad Tangen (bildet) 13 år. Skolevegen var fra Storbakken øverst i Reinsveien, og over til Vatne Skole. Som skolegutter flest kunne de gjøre en avstikker fra den vante veien. Denne dagen var det å jakte fisk i Storengbekken som sto på programmet. Fra Vatne skole og langs Reinsvatnet forbi gammelsaga kom de til Storengbekken, – en liten bekk som rant åpent omgitt av kantskog og jorder. I dag ligger Storengbekken i rør, man kan på kartet så vidt skimte en stripe der den kommer ut under jernbanen. Man kan se for seg at guttene var høyt og lavt langs bekken. Plutselig løsner en stor leirklump fra elvebredden, faller ned i bekken og deler seg i to. Noe rart er det med den klumpen, for det avdekker seg et rundt hull min far må se nærmere på. Det viser seg å være skaftholøksa som lå inne i leirklumpen.

I flere år har den tjent som tyngde på regningsbunken. Slike funn er statens eiendom, og i 1990 ble øksa tatt med for innlevering og registrering hos Vitenskapsmuseet. Etter registrering ble den likevel med tilbake til Steinkjer. Min fars ønske har vært at øksa skulle vises fram her hvor den ble funnet. Far gikk bort 7. september 2019, og vi har nå levert øksa til Vitenskapsmuseet. I og med at det nå bygges kulturhus på Steinkjer, så håper vi at ting som er funnet i området rundt Steinkjer kan vises fram på en god måte. Vi har en spennende historie å ta vare på.


Dette skriver Trøndelag fylkeskommune funnet i Storengbekken:

Øksa er av slipt bergart, velformet, symmetrisk og imponerende presist utført. I gammel overtro var slike bemerkelsesverdige steiner tordenkiler, slynget ned fra himmelen der lynet slo ned. Tordenkilene ble brukt som beskyttelse mot lynnedslag, brann, sykdom og annen elendighet. På 1100-tallet beskriver den franske biskop Marbodius av Rennes steinene fra oven og forteller om steinenes fordelaktige og lykkebringende egenskaper. Funn av skafthulløkser fra yngre steinalder i vikinggraver, mange tusen år etter de ble laget, viser at også vikingene lot seg fengsle av disse vakre gjenstandene og tilskrev dem betydning. «Tordenkilen» ble ikke dannet i et spektakulært tordenvær. For over 4000 år siden boret og slipte en mann eller en kvinne dette mesterstykket til perfeksjon. Ble den etterlatt på en boplass i vannkanten den gang havet sto 20 meter høyere enn i dag? Havnet den i jorda som gravgave til en avdød venn eller slektning? Ble den ofret for å sikre gudenes gunst under kriser eller urolige tider? Kanskje ga den Steinkjerguttene fiskelykke noen årtusen senere?

Foto: Egge historielag
Foto: Trøndelag fylkeskommune.
Foto: Trøndelag fylkeskommune.