Husmansplassene i Gjævransmarka

I 1944 samlet Aksel Benum inn opplysninger om husmennene i Egge,
og med hans opplysninger i tillegg til andre kilder, gamle kart og bilder skal vi her forsøke å belyse hvor de gamle plassene i Gjævransmarka lå.

Med «Husmennene i Egge» forsøkte Aksel Benum å gi noen trekk fra husmennenes historie fra Egge. I forordet gjør han rede for at han har fått de aller fleste opplysningene i boka er fra eldre innbyggere i bygda. Han beklager seg nærmest for at han ikke begynte arbeidet tidligere: «Det finnes ennå enkelte som har interesse for forfedrenes liv og virke, – men det tynnes ut i rekkene, og jeg ser godt, at dette arbeidet hadde blitt lettere og mye bedre om jeg hadde tatt fatt for bare 30 – 40 år siden, men da hadde jeg ikke – eller rettere sagt – tok jeg meg ikke tid til det. Benum er også klar over at det finnes en «feilmargin» når de fleste av kildene er muntlige overleveringer. Han presiserer også dette i forordet; «Når en for det vesentligste bare har muntlige opplysninger å bygge på, er det ikke til å unngå at det blir enkelte feil. Feilerindringer og uoverensstemmelser vil bevirke det. Jeg håper imidlertid at det ikke er for mange av slike feil«.

På tross av Aksel Benums bekymringer over at jobben han gjorde med husmannshistorien i Egge ble gjort for sent og med lite skriflige kilder, har den blitt vår viktigste oppslagsverk i arbeidet med husmannsplassene i Egge. «Husmennene i Egge» gir oss et glimt av både folket, samfunnsordingene og utvklingen i bygda. Derfor er det helt naturlig at vi begynner med hans beskrivelse av de enkelt plassene i Gjævransmarka før eventuelle tillegsopplysninger og egne funderinger får plass. Nummereringene av plassene er i samsvar med kartet som er brukt i «Gamle stedsnavn i Egge».

2-5: Bergan: Husmannsplass under Lund gård. Plassen var bebodd til 1950-tallet. Det var Magne og Karen Sørli som var de siste som bodde på Bergan. De rev husene og brukte noe av materialene av stua da de bygde seg ny stue oppe ved Gjævransgrind (Wærhe 1999). Denne plassen omtaler ikke Aksel Benum, men ut fra Gunnar Wæhres beskrivelser av «Bergan» er det grunn til å anta at denne plassen lå lengst ned i mot vest – mot sjøen på Lundberga. I folketellingene fra Egge fra 1856, 1893 og 1900 er Bergan både kalt «Bergan» og «Lundberga». I folketellingen fra 1900 var det i følge registreringen tre personer med boplass på «Lundbergan»: Husmann Ludvig Ivarsen Segntnan, hans kone Grethe Marie og datteren Ingeborg som da var ett år gammel. Både Ludvig og Grethe Marie var født i 1899.

Stien som går opp fra Lund og Østbyvegen og opp til Bergan, Lund og Olmonsaplassen. Foto: Lars Lilleby Macedo
Rester etter grunn- og kjellermur på Bergan. Foto: Lars Lilleby Macedo.
Det store treet I midten av bildet vokser på siden av restene etter grunn- og kjellermuren på Bergan. Foto: Lars Lilleby Macedo.

2-9: Stien: Husmannsplass under Lund gård. Aksel Benum skriver at denne plassen lå like på grensen mot Lund, ved siden av Olmonsaplassen. Her bodde husmann Christian Olsen Stien som var født i 1798 og hans kone Gjertrud som var født i 1799. I Egge historielags Årbok for 1999 skriver daværende eier av Lund gård, Gunnar Wæhre, at Stien lå mellom Bergan og Olmonsaplassen. Wæhre refererer også til at plassen også ble kalt Kristianstien. Plassen er også markert i et «Croquis over Gjævran med udmark» opptegnet av N. Martens i 1865. Martens har tegnet inn plassen under navnet «Christenstien» (se kart lenger ned). Martens «Croquis over Gjævran med udmark» kan også være grenseoppgangen Gunnar Wærhe refererer til når han i Egge historielags Årbok 1999 skriver at «Stien» ble brukt som grenseoppgang mellom Lund og Gjævran.

2-10: Olmonsaplass
Aksel Benum skriver at i det «på begynnelsen av 1800-tallet bodde en Ola Monsen på denne plassen», og at «det en gang var tvist om plassen tilhørte Lund eller Gjævran». I følge Benums opplysninger lå plassen akkurat i grenseskillet mellom gårdene. Aksel Benum skriver at «Ole Mentzen eller Monsa som han senere ble kalt, var sønn av Mentz Kvam«.

I sin revidering av «Husmennene i Egge» korrigerer Asbjørn Ruud Hammer Mentz Kvam til Mentz Jacobsen Lilleby. Denne opplysningen stemmer med kirkebøkene. I revideringen la også Ruud Hammer inn en ekstra opplysning i forbindelse med at Benum i 1944 skriver at Abraham Eggeskogen vokste opp på plassen: «Ole Mentzen hadde tre uekte barn og Anne Evensd. hadde tre og et av de tre hadde de felles».

I Ministerialbok for Stod prestegjeld, Egge sokn 1816-1827 (1734P) står det oppført at Ole Mentzen var tjener på Gjævran. Oppføringen ble gjort i 1826 da sønnen Mathias ble født. Mor var Anne Svendsdatter som var tjener på Bransdsåsen. Mathias ble døpt 4. desember 1826, og notatet i ministrialboken levner ingen tvil: «Uægte barn. Faderen og moderens 3die Leiermaal».

Ole Mentsen (skrivetmåte varierer: Mentsen/Mentzen) og Anne Evensdatter giftet seg i 1933, og i kirkeboka står det anført at Ole var 42 år og at Anne var 41 år. Her opplyses det også at Ole er født på «Lillebye», mens Anne er født i «Tolgen». Det står også at «Begge havt de naturlige kopper«. I forbindelse med giftemålet står det anført at brudeparet er «Ole Mentsen Lillebye» og «Anne Evensdatter«.

I «Husmennene i Egge» skriver Aksel Benum at Olmonsa var «så plaget av ulv når han om gikk heim fra gården om kvelden, at han bestandig måtte bære med seg øks.»

I 1995 ga Egge historielag ut heftet «Historisk vandring fra Gjævran gård til Slottet» som tar for seg registrerte kulturminner i deler av Gjævransmarka. Her er restene etter husmannsplassen «Kristenvolden» tegnet inn. I Egge historielags årbok for 2001 nevner daværende eier av Gjævran gård, Eystein Qvam, Olmonsaplassen som Kristenvollen. Samme tillegg er gjort i et kart utgitt av Egge historielag tidlig på 1990-tallet med tilføyelser for hånd. Her er ordlyden «Ol-Mentzaplassen (Kristenvollen)» skrevet inn. Både på dette kartet og i heftet fra 1995 er plassen tegnet inn oppe mot det høyeste punktet på Lundberget. I den sammenheng lar vi Egge historielags kartmarkeringen stå på kartet, selv om den er feil. Egge historielag har derimot gjort en markering i terrenget som er riktig, men som ikke er i samsvar med punktet på kartet. Mer om det videre.

Utsnitt av N. Martens kart over deler av Gjævransmarka fra 1865.


I 1866 tegnet N. Martens opp et kart over Gjævrans utmark (se over). Her er «Christenstien» tegnet inn nærmest på grensen mellom Lund og Gjævran. Ved befaring i terrenget er det fortsatt fullt mulig å finne det som trolig er restene etter Bergan og Stien, men Olmonsaplassens plassering blir mer usikker hvis man følger kartet til Egge historielag.

I området hvor kartet fra 1995 har tegnet inn Olmonsaplassen har jeg ikke klart å finne noe som kan settes i sammenheng med en husmannsplass. Det er ingen tydelig slette, ikke noen form for hagevekster eller brennesle og heller ingen spor etter en sikker vanntilgang i nærheten. Det er heller ikke synlige spor etter noen grunnmur eller kjeller. Selv om plassen ble borte for godt over 100 år siden, er det grunn til å tro at tidligere aktivitet på en eller annen måte kan vises i terrenget. Et annet perspektiv på en plassering så langt opp på Lundberga er tilgjenglighet. En husmann hadde som oftest minimum en liten hageflekk til potet og noen bærbusker, og det var en fordel om det var mulig å komme fram til plassen med hest og vogn. Et alternativ er at husmannen på Olmonsaplassen livnærte seg helt og holdent av arbeid på gården og i tillegg hadde en profesjon som for eksempel snekker. Det var i hovedsak tre typer husmenn; Husmann med jord, husmann uten jord og strandsitter. Hvis Olmonsa-plassen lå øverst på Lundberga kan ikke jeg skjønne annet enn at denne plassen må være en husmannsplass uten jord.

Så tilbake til tuftene etter «Bergan» og «Stien». Opp til disse plassene går det en fin og godt opparbeidet sti på tvers av den bratte skråninga fra Øsbtbyvegen og opp til det aktuelle platået på Lundberga. Denne stien ligger omtrent midt mellom fjøset på Lund og de to bolighusene langs Østbyvegen før alèen opp mot Gjævran. Like ved stien opp skråninga er det også et tydelig hull etter det som har vært en vannkilde/brønn for dyrene på Lund. Stien opp til Lundberga vises godt på høydedatakartet (se lengre ned).

Når man kommmer opp på flata fra stien det tydelig spor etter dyrka jord i tillegg til at det finnes rester etter flere murstrukturer etter bygninger og sannsynligvis en brønn. Dette er området for plassene Stien og Bergan. Disse to plassene tilhørte Lund, og som nevnt ovenfor ble «Stien» trolig brukt som grense-oppgang på Martens kart i 1865 (ref. Wæhre 1999).

Nå er det på tide å forkaste plasseringen av Olmonsaplassen på Egge historielags kart fra 1995. Hvis vi legger sammen de logiske betrakningene som her er gitt ut fra terreng, vegetasjon og tilgang til vann – blir det tydelig at Bergan, Stien og Olmonsaplass på en måte lå side om side med hver sin lille jordflekk i mellom på Lundbergan. Dette blir også tydeliggjort med et gjengrodd skilt som Egge historielag trolig satte opp i 1994/1995..

Skiltet er markert med tallet «6» som referer til oversikten i heftet «Historisk vandring fra Gjævran gård til slottet». Med andre ord bekrefter det mistanken om at det ikke er samsvar mellom kartmarkeriing og markering i terrenget i den samme utgivelsen. Ved skiltet vises det som tror er restene etter en liten kjeller, og på området rundt er slett og tydelig bearbeidet.

Det er også verdt å merke seg at Aksel Benum nevner husmennene «Hans Fron» og «Ludv. Segtnan» i forbindelse med Lundberga og Olmonsaplassen. Ser man på folketellingen for Egge fra 1893 bodde Hans Torstensen fra Fron i Gudbransdalen på «Bergan» sammen med kona Kari og datteren Berrit. I folketellingen fra 1900 ble det registrert at Ludvik Segtnan med kone og barn bodde på «Lundbergan». Dette stemmer med Aksel Benums rekkefølge og bekrefter at Lundbergan og Bergan må ha vært samme plass.

Folketellingen for Egge i 1865 er «Gjævranplads» oppført som bosted for fire husmannsfamilier med jord. Nærmere bestemt Christian Olsen, Johan Sivertsen, Peter Eriksen og Bernt Hågensen. Her er det ingen videre bekjentgjøring av hvilke plasser de tilhører.

Navnet «Kristensvolden» (med s) er i dag bruksnavn på grunneiendomen med gårds- og bruksnummer 201/2 og er eid av Erik Hafslo Qvam på Gjævran.

Olmonsaplassen/Kristenvollen. Rester etter grunn- og kjellermur finnes i buskene bak bregnene. Foto: Lars Lilleby Macedo
Fra tuftene etter Olsmonsplassen/Kristenvollen. Foto: Lars Lilleby Macedo.
Rester etter grunn- og kjellermur på Olmonsaplassen/Kristenvollen. Foto: Lars Lilleby Macedo.
Drikkevannsbrønn på Lundbergan. Dette kan ha vært en felles vannkilde for alle tre plassene Bergan, Stien og Olmonsaplassen. Foto: Lars Lilleby Macedo.
Høydedatakart fra 2017 med LIDAR-skanning viser godt de flate partiene på Lundberget som trolig har vært dyrket mark. Her vises også stien (rødt) opp bratta og to av murene etter bosetting og brønn (rødt). Her er også stien mellom de to teigene markert inn. Blå sirkel viser mulige konstruksjoner i stykket mellom Bergan og Olmonsaplass. De sorte, lineære strekene er høyspentledningen, og den røde tynne linja er grensen mellom gårdene Lund og Gjævran.
Gårds- og bruksnummer 201/2 har navnet Kristensvolden.


2-11: Bergplassen: Langs skogsbilvegen som går inn i Gjævransmarka på høyde med tunet på Gjævran lå det flere husmannsplasser. Den første, Bergplassen, lå på høyre side av vegen i sving nummer to. Plassen er tegnet inn allerede i kartet fra 1865, og var oppført som stue og uthus i ett – en byggemåte som er en av de eldte vi kjenner i Norge, og kan relateres helt tilbake til middelalder og vikingtid. Om folk på Bergplassen skriver Aksel Benum; Nikolai Skjemstad født 1850 på Inderøy og døde i 1941. Han var gift med Margrethe By. Hun var også fra Inderøy. De begynte som husmannsfolk på en liten, dårlig plass under Dalekker. Derfra flyttet de til Svedjan en kortere tid – så til Bergplassen under Gjævran. Her var de til han i 1902 fikk plass som kjører ved A/S Steinkjer Dampsag & Høvleri, og var en pliktoppfyllende mann som hestepasser og materialkjører.

Bergplassen fotografert på 1940-tallet. Foto: Aksel Benum.


2-12: Aunplassen: Like ovenfor Bergplassen lå Aunplassen som trolig ble oppført før 1850. Her er det interessant å følge Benums opplysninger: «Her bodde Daniel Bruåsen. Han var født på Inderøy og gift med Mette Andreasd. som også var fra Inderøy. De hadde plassen i 1850-60-årene. De hadde flere barn. Daniel ble gift for annen gang og da med Elen Margrethe Petersdatter Overreinsplass som var født i 1842. Etter Daniel Bruåsen ble Anton Olsen Aune husmann her. Han var født 1856 og var fra Vibesplassen Trongen i Ogndal, og gift med Elen Gurine Jonsdatter. fra plassen Gomo-selet under Rokne, og født 1856. Anton Aune flyttet i 1903 til Egge aldersheim på Kvam som bestyrer og senere til Utheim på Løe hvor han døde i 1935 – 79 år gammel. Hans hustru døde mens han var bestyrer på Kvam. En annen husmann på Aunplassen var Adolf Ellingsen, født i 1869 i Egge. Han var gift med Margrethe Brandsæg, men hadde ingen barn. Han kjøpte Svedjan og senere Bjørnhusan i Henning, men kom atter tilbake til Gjævran, hvor han var en truverdig mann som stalldreng, melkkjører og postbud helt til sin død i 1942.

Jette og Ole Oldren flyttet til Aune i 1904 og fikk etter hver 10 barn som alle vokste opp på Aunplassen. Olderen flyttet til Aunplassen som et resultat av at gardeier og statsminister Anton Qvam døde dette året. Ministerens enke Fredrikke Marie Qvam hadde derfor ikke annet valg enn å ansette ”rådsdreng” eller gardsbestyrer til å ivareta den daglige driften på garden. Dermed fikk Olderen tildelt husmannsplassen Aune som bolig.

Aunplassen var da på cirka 21 mål oppdyrket jord, med sammenbygd våningshus og uthus. Våningshuset var lite, ca. 40 m2 – bygd av laftet tømmer som var synlig på innsiden i rommene, men utvendig var det tømmermannskledning. Vånings-huset var inndelt med kjøkken med åpen gruve og ovn, stue med etasjeovn og et lite kammers med en liten ovn. Det var stueloft med skråtak og et lite kjøkkenloft. Alle vinduer hadde enkelt glass. Hustakene var kledd med spon – som ikke alltid var like tett. Huset hadde en liten potetkjeller under stuegolvet. Det var ikke lagt noe stubbgolv noen steder. Våningshuset og uthuset var oppsatt av laftet tømmer og oppsatt på vanlig gråsteinsmurer, slik at det var ganske så kaldt vinters tid – spesielt på kjøkkenet. Det var vanlig at vannet fraus i vassbøtta på kjøkkenet om natta. Etter en del år fikk Aunplassen elektrisk lys. E-verket hadde montert en «vippe» som regulerte strømforbruket, slik at den var tilpasset et forbruk på maks 100 Watt. Dersom det ble brukt mer strøm sørget vippa for at lyset blinket av og på, helt til strømforbruket ble redusert til maks 100 watt.

I testamentet etter frk. Louise Qvam på Gjævran, fikk Ole Oldren som påskjønnelse for pliktoppfyllende arbeid og tilsyn med det store gårdsbruket på Gjævran og Homnes fri benyttelse av plassen Aune med vedrett og hestehjelp i sin levetid. Ole Olderen bodde på Aunplassen fram til 1954 – altså i 50 år.

Aunplassen en sommerdag i 1934/35. Personene på bildet er fra venstre: Lilly, Karl, Inga og foreldrene Jette og Ole Oldren. Foto utlånt av Alf Gangstad.
Aunplassen fotografert på midten av 1940-tallet. Foto: Aksel Benum.
Aunplassen fotografert på midten av 1940-tallet. Foto: Aksel Benum.


Husmannsplassene Aunplassen (øverst) og Bergplassen med gårdene Lilleby og Gjævran (helt nederst fotografert fra lufta i 1958.

2-13: Ner-Sveet: Aksel Benum skriver at det har vært tre Sveet-plasser i Gjævrans-marka rundt 1800. Ner-Sveet ovenfor Svedjan som tilhørte Overrein, og Benum skriver at Lortns Sveet bodde på plassen midt å 1800-tallet.

2-14: Midtre Sveet: Denne plassen lå nærmest side om side med Ner-Sveet. Det var Salamon Vikulnd fra Sulviken i Jämtland som festet Midtre Sveet i 1835. Han var gift med Maren fra Gaussveet i Inderøy. En av deres sønner, John Wiklund ble bakermester i Steinkjer som igjen ble ført videre til hans sønner Per, Einar og Arne Wiklund.

2-15: Høgsveet: Plassen nevnes ikke av Aksel Benum, men er tegnet inn på Martens kart fra 1865 som «Högsve». Martens har tegnet inn tilhørende jord til alle de tre Sveet-plassene. Benum omta «Høisveet», men da som tre plasser under Kvam gård som lå i ormådet hvor Steinkjer skistadion er i dag.

2-16: Bekkavold: Denne plassen nevner heller ikke Aksel Benum, men den er inntegnet både hos Martens i 1886 og i Egge historielags kart fra 1995. Ut fra Martens tegninger kan det se ut som om Bekkavold var en husmannsplass uten tilhørende jord. Ved siden av denne plassen går Bekkavollbekken.

I en sluttnote skriver Aksel Benum at «Husmennene på Gjævran har alltid hatt litt annerledes kontrakter enn husmennene ellers i bygda. Gården eier husene og husmennene har hatt plikt til å arbeide i gården mot lønn etter tidens priser. De har også hatt en forholdsvis rimelig avgift». Begrepet «alltid» er historisk sett litt vanskelig å forholde seg til, men Benum viser vel til at Statsminister Ole Anton Qvam på Gjævran hadde behovet for mye arbeidsfolk og så verdien i å inngå husmannskontrakter som gagnet både husmannen og agronomen.


Kilder:
Aksel Benum, «Husmennene i Egge», (1944)
Alf Gangstad – barnebarn av Ole Olderen –
Egge historielags Årbok 2010)
Eyystein Qvam, Egge historielags Årbok 2001
Gunnar Wæhre, Egge historielags Årbok 1999
Folketellingen for Egge 1865, 1893 og 1900.