Av Lars Lilleby Macedo
Leif Johnsen og Johnsenkiosken på Sannan ble nærmest en institusjon i Steinkjer etter krigen. Johnsen satte opp kiosken i 1946 – strategisk plassert mellom eksersersplassen på Steinkjersannan og sentrum, og ble et fast møtepunkt både for soldater og Steinkjers befolkning.
De første 10 årene etter krigen lå kiosken på samme side av Kongens gate som som Steinkjersannan, men i 1956 ble etablissementet flyttet over gaten til. Selve kiosken ble flyttet til Elnan i Sør-Beitstad og brukt som familien Johnsens feriehytte (se bilde lengre ned i saken).
Johnsen satte opp en ny kiosk i Kongens gate på sammen side som Steinkjer meieri. Kiosken liggende helt inntil hovedfartsåra Riksveg 30, som senere ble til Europaveg 6, og hadde egen avkjøring fra vegen.
Den egne avkjørselen ble etterhvert et problem for trafikkavviklingen gjennom byen. Da Johnsen søkte kommunen om å få bygge en ny kiosk på begynnelsen av 1970-tallet nektet Statens vegvesen. Problemet var at «nykiosken» fra 1956 nesten var ubrukelig, og kommunen så at det fortsatt var behov for en kiosk på Sannan. Dermed trosset kommunen statens vegvesen, og ga Leif Johnsen lov til å bygge nytt.
Før byggingen av kiosk nummer tre startet, kjøpte Leif Feragen kiosk nummer 2, og fikk den fraktet av Ivar Nortug med «Giplingbilen» til Aunmyra på Namdalseid. Der tjenestegjorde den som lekestue i mange år. Den ble senere fraktet til Fjell Skyttebane hvor den ble salgskontor for amunisjon og administrasjon under skytestevner og storviltjegerprøver..
Som takk for velviljen forlangte Steinkjer kommune at Johnasen måtte godta en viktig forutsetning: Kiosken måtte fjernes fra Sannan senest 1. januar i 1984. Hvorfor valgte kommunen akkurat den datoen? Jo, det var den datoen Leif Johansen ble pensjonist, og kommunen ønsket at kioskdriften skulle opphøre med han.
1. januar 1984 både kom og gikk uten at Sannankiosken ble fjernet. Etter at Leif Johansen ga seg i 1982 ble kiosken drevet av hans sønn Ole Morten Johnsen.
Både Steinkjer kommune og Statens vegvesen hadde trolig glemt forutsetningene de hadde gitt Johnsen, for ingen av partene forlangte endringer før kiosken gikk konkurs i 1991, men da kom for alvor etterspillet. Bostyrer fikk et nemlig inn et uventet høyt bud på over 300.000 for kiosken, noe som ville ha dekket gjelden til kreditorene og vel så det. Men denne gangen var Statens vegvesen bestemt på at nok fikk være nok. Saken ble spilt inn til kommunen, som fant fram avtalen fra 1984 – og da var saken avgjort. Statens vegvesen og Steinkjer kommune gikk sammen og betalte bostyrer 30.000 kroner for kiosken som skulle rives – nesten åtte år på overtid.
Likevel gikk det nesten ett ekstra år før kiosken forsvant fra sentrumsgatene. Men den ble ikke revet. Egge Idrettslag fikk nemlig kjøpt kiosken for en krone, hvis de besørget enten riving eller flytting. En stor dugnadsgjeng ble samlet, en storkran og en diger lastebil ble leid inn til oppdraget, og den siste uka i juli 1993 rullet Johnsenkiosken gjennom bygatene på tur til Egge stadion.
På Egge ble kiosken stående like ved hovedbanen på skolesiden fram til de ble lagt kunstgressdekke sommeren 2006. Da ble den flyttet videre til motsatt side av banen, mot Kvamsenget. Videre er det uklart om kiosken deretter ble revet og/eller ombygd til utstyrsboden som nå står på det nederste gressfeltet på Egge.
