St. Olafs kilde i Egge

Skrevet av Lars Lilleby Macedo i Egge historielags Årbok i 2003

”Mellem de Gaarde Qvam og Hegge i Egge, finnes det et maadelig høit Bierg, og i et rundt Hull i Biærget, som synes, etter Beretning, Ved menneske-Haand at være udarbeidet, muelig utvidet, og gjort meere ordentlig, oppveldel en Kilde, nederst fra Bunden, som kaldes St. Olufs Kilde. Den er 1/4 alen tvertover, og udtørres aldrig, end og i den største Varme om sommeren. St. Hans Aften søger meenige mand didhen for at drikke av vandet” 

St. Olafs kilde i anno 2003.

Slik beskriver Gerhard Schøning St. Olafs kilde så langt tilbake som i 1773, da han reiste gjennom deler av Norge på Hans Majestets kongens bekostning. Schøning oppgave var å beskrive det han opplevde på sine reiser, enkelt sagt en slags tidlig reiseskildring av datidens Norge. Brønnen som Schøning beskriver var kjent blant folk i Egge langt oppover 1800-tallet, og skal visstnok ha vært slik Schøning beskriver – en slags møteplass ved solsnu. Hvorfor den siden gikk i glemmeboken er vanskelig å si, men på begynnelsen av 1900-tallet var brønnen så å si glemt, i allefall ikke ”i bruk”

I et stykke i avisa ”Nord-Trøndelag” i 1930 forteller Ole Hafstad på ny om Gerhard Schønings skildringer av brønnen, og folk begynner å fatte interesse for plassen igjen. Flere snakker om at brønnen må letes opp igjen, og eldre folk som har vært ved brønnen som barn blir rådspurt om hvor på leia den må være. 

En søndag i 1931 gikk to karer ut i terrenget for å gjøre alvor av tanken. De to er snekker Johan Haugseth og snekker Adolf Ulven. Haugseth var født på Høgsveet, et småbruk/husmannsplass som lå cirka der brua nederst på skistadion Hallem i dag ligger. Johan Haugseth hadde vært ved brønnen flere ganger som barn, og mente at han fortsatt kunne veien. Haugseth og Ulven gikk opp og ned i det bratte terrenget der de mente den skulle ligge, men brønnen var ikke å finne igjen. De var nære på å gi opp da Haugseth satte trestaven sin ned i mosen og sa ”Ja, her var no brønnen”. Til karenes store forbauselse gikk staven igjennom moselaget og rett ned i brønnen, som var helt tildekt av mose, og de tok til å rydde mosen av berget slik at den igjen skulle komme til syne. Slik ble altså brønnen som den ”Meeninge Mand” fra Egge hadde samling på St. Hans-aften i svundne tider hentet opp fra glemmeboka. 

I 1932 skrev Trygve Taraldsen om denne hendelsen i årboka for Nord-Trøndelag Historielag, og han la til et håndtegnet kart samt en beskrivelse av hvor kilden var å finne slik at den atter ikke skulle glemmes. Taraldsen skriver at brønnen er ei lita jettegryte som ligg helt ute på kanten av den bratte fjellåsen som strekker seg fra Eggevammen innover Kvamsmarka. Taraldsen skriver også at brønnen skal være om lag 70 cm djup på det djupeste, og 50 cm djup på det grunneste. Åpningen skal være mest rund, med et tverrmål på 37 cm. Vatnet beskrives som brunt og nærmest litt fett å ta på. Trygve Taraldsen tegner også opp et kart der han legger opp krysspunkt 1 og 2, slik at krysningspunktet skal bli hvor brønnen ligger. Dette krysset blir målt ut i fra hustaket til Østby og over gården til Høgsveet mot Andsteinen.

I beskrivelsen til Gerhard Schøning nevner han at folk fra Egge brukte å samle seg på denne plassen rundt St. Hans-tider, og man kan godt forstå at man syntes et var noe mystisk, ja rent trolsk med en slik brønn som ligger ytterst på en berghylle med et stup til nærmeste nabo. Hva navnet egentlig kommer av skal ikke jeg ha noen klar formening om, men Iver Lilleby fra Litjby mellom Gjævran og Østby, skal ha fortalt et sagn om at hesten til Olav den Hellige hadde trødd igjennom berget da han skulle over dalen fra Kvamsmarka til Østbymarka. Sagn om fotefar av hesten til St. Olav har en flere plasser i Norge, så det er slett ingen umulighet at dette sagnet er historien om hvordan brønnen fikk sitt navn. Trygve Taraldsen nevner i årboka at navnet også kan ha en sammenheng med at plassen opprinnelig kan ha vært en hellig plass i forbindelse med solkultus i eldre tid, og at sagnet egentlig ikke dreier seg om hesten til St. Olav, men om det er solhesten som har gjort spranget som har laget hullet i berget, og begrunner dette med at solnedgangen på den andre siden av åsen (retning Gjævranslottet ca. ved midtsommer) er mektig og vakker, og fort kan ha satt fantasien i sving. Han underbygger disse påstandene ved å fortelle at det er flere plasser i Innherred som bærer preg av å ha vært samlingsplasser hvor ilden og sola ble dyrket.. 

I april 2003 finner artikkelforfatteren fram beskrivelsene til Gerhard Schøning, og nedtegnelsene til Trygve Taraldsen. Jeg rådspurte meg både høyt og lavt, men nei, St. Olafs kilde hadde ingen hørt om. Hadde brønnen på nytt gått inn i glemmeboka med et moselag som trofast beskytter? Jeg tok en prat med redaktøren for Egge Historielags årbok, Gunnar Fossum, som kunne bekrefte at han hadde lest historien, men at heller ikke han hadde vært i kontakt med noen som kunne fortelle hvor brønnen ligger. 

Med sekken full av pågangsmot og kartet til Trygve Taraldsen la jeg ut på leting, men det viste seg å være svært vanskelig å finne frem til brønnens plassering i det bratte terrenget.  Kartet til Taraldsen er utgått på dato, Høgsveet er borte og Andsteinen er ”skjult” bak trær i Byafjellet. Østby er fortsatt på plassen sin, men ut fra kun en posisjon var det vanskelig å bedømme hvor høyt brønnen var å finne i terrenget.

Trygve Taraldsens kart fra 1932.

Jeg fant noe jeg mente kunne være brønnen – en murring som er stablet opp av skiferstein på det aller høyeste platået nedenfor husrekka ved Skrenten på toppen av Heggesåsen. Dette stemmer bra med retningen mot Østby, og jeg starter med å rive av det 4-7 centimeter tykke moselaget som dekker murene. Jeg mistenker for at det er noe som ikke stemmer – at murene er for store i forhold til hvordan brønnen er beskrevet fra tidligere, men sikker kunne jeg jo ikke være. Jeg tok en del bilder som jeg foreviser redaktør Fossum, som også var usikker.

I Kvamskroken satt Nils Krokstad og visste ganske nøyaktig hvor brønnen var. Han hadde forklart sin sønn Arne Krokstad hvor han skulle lete, og han fant den etter litt tråling opp og ned et lite, avgrenset område – på en berghylle som passer meget godt til Taraldsens beskrivelse. Også denne gangen var brønnen godt tildekt med mose og slett ingen enkel oppgave å finne. Nå er den altså på nytt blitt funnet og ryddet av for mose. Vannet ligger litt under øvre kant av hullet og jeg kan ikke annet enn å bekrefte at de mål som Taraldsen skrev ned, fortsatt stemmer. 

Nå er det opp til oss eggesokninger å huske hvor den ligger, og rydde såpass fine stier at den igjen ikke blir glemt. Den enkleste veien å ta seg fram til brønnen er via sletta fra hoppbakken, og følge stien som går mot Kvamskroken.  Her vil man komme til en litt større flate hvor det vokser noen digre grantrær. Opp fra denne flaten går det en sti nærmest rett opp, og på den høyeste avsatsen ovenfor denne flata ligger brønnen. Det er ytret ønske om at stien til brønnen må merkes, og det burde vel la seg gjøre.

Og når det gjelder mitt «funn» lengre opp, så er antageligvis det restene av en geværstilling fra krigens dager – med god utsikt og oversikt over Forbregd og Kvamsenget.

«Omtrentlig kart tegnet fra Årboka 2003s beskrivelser»

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.