Jul på Hegge i gamle dager

Det er så rart med det når det lakker mot jul går tankene til slekt og venner og tilbake til barndomsårene. Etter den første verdenskrigen var det vanskelig å få hus i Steinkjer. Mine foreldre, som giftet seg i 1918, fikk da bo på Hegge gård hvor det var god plass på den tiden. Fars eldre Søstre Milly og Kari Falch var gift med to av sønnene på Hegge, nemlig Gustav og Carl Lian; begge var utdannede ingeniører. Den eldste sønnen Petter Lian, tok over gården etter sin far, men dessverre døde han ung. Det var ikke lett for gamle fru Lian å sitte igjen med gårdsbruket. Sønnene med sine familier var langt unna. Gustav var ansatt ved gruvene i Hibbing, Minnesota, USA, og Carl var direktør i mange år for Vigsnes kobberverk på Karmøya. Det kom da til å ta mange år før eldste sønn til Carl Lian, Toralf, ble voksen og utdannet til a drive gården.

Når man står på tunet foran hovedinngangen, bodde vi i venstre fløyen; der hadde vi rommelige stuer og kjøkken med spiskammer i første etasjen og flere soverom i annen etasje. Alle rommene ble bare benyttet når mors familie fra Tromsø kom på besøk ved juletider eller om sommeren.

Jeg har bestandig hatt en sterk tilknytning til Hegge gard og familien der. Da jeg ble født der i 1919 og tilbrakte mine barneår på gården. To år senere ble min bror Are født og vi vokste opp sammen.

Hegge gård. Foto: Riksativkaren.

Jeg husker særlig en jul veldig godt, for det skjedde mye rart da. I begynnelsen av desember var juleforberedelsene i full gang, det ble slaktet både gris, okse og kalv. Mens slaktingen sto på ble vi barn holdt inne. Da min mormor døde tidlig, skulle morfar med den yngste tanten og onkelen min komme med hurtigruten nordfra til Trondheim og med toget innover. August Lian hadde den gangen en dyktig forpakter, som het Schjelderup. Senere giftet hun seg med ham. Begge var glade i barn og snille mot oss.

Fru Lian Schjelderup bad mor komme over på den andre siden for a hente julemat. Vi gikk da over gangen og inn i storstua eller peisestua. Det var et stort, lyst rom med høye vinduer ut til gårdstunet og også ut mot Steinkjerfjorden: mellom vinduene var det store speil, som reflekterte lyset. På hver side av peisen hang det fotografier eller malerier av storlaks, som var tatt i den delen av Byaelva, som tilhørte Hegge gård. Døren til spisestua var til venstre og til kjøkkenet til høyre. I spisestua sto det en lang sofa med ryggen til veggen og foran den et bord med mange høyryggede stoler rundt. Over sofaen hang det en stor «rullekalender» med måneds- og ukedag-navn. Det var en gave fra engelskmennene, som kom til laksefisket og bodde på Hegge. Trerullene kunne dreies slik at datoen vistes. Dessuten hang det et stativ for langpiper, merskumpiper og korte piper på veggen. På en buffet sto det ost- og smørfat og et stativ for salt, pepper og tørrsennep. I skapet var det glass i rekke og rad.

Hegge gård. Foto: Riksatikvaren

Vi gikk rett fram til det store spiskammeret (siden ble det gjort om til spiserom). Lukten av god mat, rull, skinke og ost slo imot meg. Vi fikk litt av hvert, også melk og smør. Når melken hadde stått litt, ble det tykk fløte oppå. Så gikk vi over til stabburet, hvor pølsene hang og flere mel- og skulesekker sto for oss barn var det vanskelig a komme inn. For det var lang avstand mellom trappen og inngangsdøren.

Fruen skar ned spekepolser og et fenalår til oss. Jeg husker særlig på blodpølsen som vi barn ikke likte sa godt, selv om det var rosiner i den. I forrommet gikk det en trapp opp til annen etasje av stabburet. Der ble det lagret korn, epler m.m. Under trappen sto det noen tønner med spekesild. Ellers hadde man en potetkjeller og et ishus som forrådskammer på garden. Alle uthusene på gården var rødmalte, bare ishuset var like kvitmalt som hovedbygningen. Ishuset var dypt ned i jorda og det sto store isblokker der. Det lå laks på isen og melk og fløte ble holdt kjølig der. Ellers oppbevarte man noe saltmat i ishuset. I bårstua ble det kjernet smør; det sto også store trekar og treboller med rømme der. Og sa godt det smakte med tykk rømme på hjembakt brød! Bakstekonene gikk fra gård til gard for å bake flatbrød, skjenning, lefser og potetkaker før jul og høytidsdagene. Det var morsomt å se på hvordan deigen ble hellet på en stor plate, som sto på «føtter» i bare gloa.

Før skjenningen var ferdig, ble oversiden fuktet med en slags glasur av sukkervann. Mannfolkene på gården matte sage og hugge ved. Og de satte opp julenek ved låven eller i frukttrærne ovenfor gården, hvor også hønsehuset var for i tiden. Eller de gikk på jakt og kom tilbake med harer, ryper eller røy for eksempel.

162. Hegge gaard i Egge ved Stenkjær. Gouache, (49×37), ca. 1821. Joh. F. Rosenvinge. Nr. 559 I.» Den Coldevin-Rosenvingeske samling ble kjøpt av innsamlede midler fra det private næringsliv i Trondheim. Maleriet tilhører Sverresborg Trøndelag Folkemuseum

Far gikk på jakt sammen med onkel Oswald Falch og Arthur Malmo. Når skinnet var trukket av harene, var det min og Ares jobb å gå over tunet til doet og kaste alt ned i gjødselskjelleren. På voksendoet var det store hull og tunge trelokk, men på barnedoet var hullene mindre og lukene lettere. Vi fant da på, hvordan vi kunne skremme Schjelderup, som ofte skøyet med oss. Vi sutte altså harehodene med fotlabbene i lillehullene med støtte av lokkene på baksiden, slik at den som kom inn, matte se direkte på dem. Vi gjemte oss i hestestallen for a vente og se. Men det var da ikke Schjelderup som kom først. Det var gamle fru Næss. Fru Lian-Schjelderup søster! Da lyset falt på de kvite harehodene med labbene, slapp hun stokken sin og ropte på hjelp! Hun trodde vel det spøkte. Vi hadde gjemt oss i potetkista ved siden av havrekista.

Hestene var foret og malte havren mellom kjevene. Budeiene var ferdige i fjøset og drengene var gatt inn for a vaske og fli seg før kveldsmaten. De fikk da som oftest klubb med fleske- eller ostesaus (møsmør), graut med sirup og skinke- eller ostesmørbrød, spekemat eller spekesild og potet.

Den fineste hesten i stallen var Jegeren; den var stor og breirygget, mørk og blank i skinnet. Hvert år matte Jegeren innover til R innleiret og eksersere der. Det var forbudt for oss a gå bort i båsen til oksene eller til hestene. Men da det ble kjedelig i lengden å sitte i kista, løftet Are på lokket og kastet noen småpoteter bortimot Jegeren. Hesten slo ut med begge bakbena; det var bare sa det gnistret, for han var skodd. Schjelderup undret seg over levenet i stallen. Da han så potetene, fant han også oss.

Hegge gård. Foto: Riksatikvaren.

Ellers pleide mor å synge eller lese for oss og fortelle le om julen i Nordland før vi gikk til sengs. Men vi hadde vært ulydige og fikk husarrest. Om natten fikk jeg ikke sove og gikk ned trappen og fra den ene stuen til den andre. Månen skinte gjennom vinduene og snøen glitret ute i frostnatten. Så oppdaget jeg at døren til den innerste stua, som ellers var låst, sto på gløtt. Å, hvilken overraskelse: Der sto del en nydelig dukkeseng, et barne-bord med blomstret voksduk og to stoler. Alt var malt lyseblått og hadde messingbeslag. Jeg trodde på julenissen den gangen, men syntes det var rart, at fars kittel la over en stol.

Så kom julebaksten. Det var bestandig mange sorter kaker, for alle boksene var fulle. Vi fikk bare hjelpe til med pepperkakene. Om lillejulaften ble golvene skuret og vi badet. I gangen strødde mor spisser av enebærsbusker og la grankvister foran trappen ute. Det luktet så friskt og godt over alt. Inne på etasjeovnen ble det stekt epler; de kom senere som dessert på bordet med krem på og het «tilslørte bondepiker». Ellers foretrakk vi karamellpudding eller sviskegrøt med fløte på. For kirkeklokkene i Egge kirke ringte julen inn, gikk vi over til Lian- Schjelderups, ga julegaver og ønsket alle gledelig jul. Alle som arbeidet på gården, likk ekstra god mat og gaver. De fikk også «Tomtebrygg» og dram til maten. Julaften spiste vi lutfisk og ribbe med surkål, som bestefar Falch hadde lutet. Han brukte asken av bjørka til det. Hver jul fikk vi også navne-kaker av ham; de ble hengt på juletreet.

Hegge gård og Heggelia. Foto tilhører Egge historielag.

Den første juledagen hadde vi som oftest steik og annendagen selvlaget fiskepudding. Juletreet nådde oppunder taket. Vi fikk pakker fra slekt og venner. I kurvene lå det sjokolade, rosiner og hjemmelaget marsipan. Det beste var, at vi fikk være lenge oppe, ja, mange ganger sovnet vi over lekene. Juledagen kjørte vi med hest og slede til Egge kirke.

Jeg hadde skinnull og kyse på og satt i en skinnpose på kjelken bak sleden. Det gikk i full fart nedover bakken og i svingen på Vammen bikket kjelken min. De voksne merket ikke straks at jeg var falt av, men kom imot meg på halvveien til kirken.

Ja, det var en deilig jul. Vi hadde besøk og mye moro. Himmelen hvelvet seg blå over de rødhvite husene på Hegge gard, som jeg bestandig syntes var den vakreste i hele Trøndelag.

Om forfatteren:

Det er Sofie Falch Meyer-Hartwig som har skrevet denne historien om jul på Hegge Gård. Hun ble sjøl født på gården 27. mars i 1919 da jordmor Oline Sesseng tok imot henne. Sofie Falch Meyer-Hartwig tok examen artium i Steinkjer i 1939, var sekretær på Grand Hotell og reiste til Tyskland i 1941 og hadde vært bosatt der i 44 år da denne artikkelen ble publisert i Trønder-Avisa i 1986. Hun utdannet seg videre i språk, studerte ved Universitet i Minnesota, og har tatt språkkurs i Nice i Frankrike. I sitt nye heimland ble hun lærerinne ved realskolen i Bad Bevensen, men som pensjonert lærerinne bli hun dosent i sprak ved to skoler – og er medarbeider i avisa «Allgemeine Zeitung» i Uelzen.  


Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.