Etter første verdenskrig ble det gjort flere tiltak som skulle sikre at det var nok mat til mennesker og husdyr i tilfelle nye uår med lite mat eller dårlige avlinger.
Skrevet av Lars Lilleby Macedo
En av løsningene fra Staten var bygging og oppstart av potettørkerier, og i løpet av våren 1918 ble det bygget flere tørkerier rundt om på bygdene i Nord-Trøndelag. Potettørkeriet på Sundnes i Inderøy var en av de første som ble tatt i bruk og inderøyningen og ingeniør Olsen ble oppnevnt som statens konsulent for planleggingen av flere potettørkeriet i fylket. I mai 1918 ble det for alvor fart i planene om å få bygget et potettørkeri i Steinkjer. Ordfører Langhammer foreslo at styret i «Snaasen kreds av Norsk Landmandsforbund» – politisk organisasjon som hadde som mål å verne om interessene til bønder og bygder tok spørsmålet videre for å finne en løsning.
Året før hadde A/S Helge Rein By Brug lagt ned driften av dampsaga på Nordsjø Brug i Eggebogen og lokalene etter sagbruket sto tomme. Komiteen som jobbet med plassering av potettørkeriet i Steinkjer kom etter fram til at Eggebogen var et svært attraktiv område for etablering av tørkeriet. Man mente at det ville være enkelt å frakte poteten både inn og ut fra anlegget med båt, i tillegg til at det var en ganske bra veg ut til Eggebogen. I forbifarten ble det også nevnt at et slikt anlegg ville kunne sette fart i prosessen med å få Norges Statsbaner til å anlegge sidesporet ut til havna på Eggebogen.
Fra statens side var det ønskelig at alle de planlagte tørkeriene skulle være i gang allerede høsten 1918. Tørkeriene skulle startes via private initiativ, men ble lovet rause tilskuddsordninger fra staten både for å komme i gang og via en årlig godtgjørelse. Ingeniør Olsen reiste til Eggebogen for å inspirere tomta og bygningene som Steinkjer kommune ønsket å disponere, og kom fram til at han kunne både anbefale og ønske fortgang i planene. Dermed startet forhandlingene mellom Steinkjer kommune og Nordsjø Brug om en fornuftig overtagelse av brukets rettigheter og eiendommer. Formannskapet mente at det måtte forutsettes at utleie ble gjort med forbehold om åremål på 30 år i gangen som kunne reforhandles hvis kommunen fikk bruk for tomten til andre formål. I dette tilfellet ble staten leier av tomt og bygninger og forpliktet seg til å inngå en 50-årsavtale som kostet staten 100 kroner per år – men Steinkjer kommune skulle få tomten tidligere tilbake dersom det skulle vise seg at det ikke var behov for et potettørkeri 30 år framover i tid.
Den 18. november i 1918 sendte styret for «Snaasa kreds av Norsk Landmandsforbund» i Steinkjer ut invitasjon til aksjetegning for å få etablert et selskap som skal står for drift av et potettørkeri i Eggebogen. Her blir det klart at selskapets aksjekapital minimum skal være kroner 10.000 og maksimum kroner 60.000. Aksjepostene skulle fordeles på 80 eller 120 navn og aksjene kunne kjøpes for 500 kroner stykket. I utlysingen for salg av aksjepostene kommer det fram at hele anlegget og tomta har kostet kroner 40.000 og at man regner med å få i gang potettørkeriet for den nette sum av 120.000 kroner. Staten sørget for å stille halvparten av kapitalen til rådighet og ble medeier i selskapet. Staten forpliktet seg også til å kjøpe potetene av potettørkeriet til lønnsomme priser i en ubegrenset tidsperiode etter oppstart. Dette kan på mange måter virke som en lukrativ avtale. Selskapet skulle dannes med garantier fra staten i alle ledd og i tillegg var man garantert at staten ville sørge for lønnsomhet i produksjonen. Det var faktisk heller ikke nødvendig å betale inn mer enn 10 prosent av kostnadene ved kjøp av aksjepostene. I praksis betydde det at 50 kroner måtte betales når aksjen ble tegnet og det resterende måtte innbetales før en bestem dato en stykke fram i tid. Dette viser hvor prekært staten mente at det var å få startet potettørkeri på strategisk utvalgte steder. Steinkjer var nok viktig – ikke bare var havna på Eggebogen et knutepunkt for transport – men i tillegg var det veldig mange bønder i Steinkjer-området som dyrket potet. Det er også viktig å se dette i sammenheng med at staten under og like etter første verdenskrig påla mange bønder en del tvangs-dyrking av potet og korn – rett og slett for å være sikker på at det fantes nok mat for eventuelt trange og vanskelige år.
Selve kokingen av en ladning potet tok 45 minutter. Etter kokingen – som skjedde i tørkeriets andre etasje – gikk turen gjennom en luke til første etasje igjen – og videre til en beholder med mange kniver. Her ble potene most til en slags potetstappe før de ble sendt gjennom et såkalt valsetørkeapparat. I denne innretningen passerer potetstappen i flere vendinger før den tilslutt havnet i en tykkere valse som var fylt med damp fra dampmaskinen slik at det «gode» fra poteten ble liggende igjen på den varme valsen mens det som ikke var ønsket med videre i produksjonen ble liggende igjen på de andre valsene. Dette ble skrapet av valsen manuelt og kastet.
På den tykke, varme valsen ble altså godsakene liggende igjen uten både skall og defekter for øvrig. Denne potetstappen skulle ikke inneholde mer enn ni prosent vann og ble dyttet videre ned i et slags filter i enden av produksjonsmaskinen. Videre gikk stappen ned i en ny beholder som ble puttet i vann for avkjøling.
Poteten som da var avkjølt og liggende igjen i filtret var nesten som mel å regne og ble fraktet opp i tredje etasje igjen ved hjelp av en heiseinnretning. Herfra ble melet sendt nedover i systemet igjennom en sil. Etter å ha passert silen ble melet presset sammen i et rør og over i salgsklare sekker. Hver sekk hadde plass til omtrent 40 kilo potetmel og solgt til butikkene rundt om i fylket. Det ferdige produktet – potetmelet – egnet seg svært godt til bruk som potetstappe og forholdsvis greit som mel i brødbakst.
Maskineriet som sendte potetene rundt om i anlegget på Eggebogen var på 20 hestekrefter og var levert av Thunes mekaniske verksted i Kristiania. Potettørkeriet i Eggebogen ble satt i full drift sommeren 1919 og leverte store mengder potetmel de første årene, men allerede ti år senere har tydeligvis potettørkeriet utspilt sin rolle. I 1929 trengte Steinkjer kommune området på Eggebogen til andre formål og formannskapet anbefaler å utvide tomta og rive ned bygningene til A/S Stenkjær potettørkeri. Skorsteinspipa averteres for nedriving og salg – og da må vi tro at produksjonen av potetmel allerede har opphørt. Den 19. juni kaller leder av selskapets styre, Asmund Schiefloe inn til generalforsamling hvor A/S Stenkjær potettørkeris sluttregnskap skal behandles som punkt 1. De neste punktene er avtale om styrets honorar og selskapets endelige oppløsning som skal skje tredje juli. Steinkjer kommune gjør som planlagt og utvider tomta ved havna på Eggebogen. Massene som kjøres unna blir brukt til å anlegge en bedre veg fra Steinkjer til sørdelen av Steinvika. For å få til dette må Nordsjø bruks gamle lager og potettørkeriet rives. En del av planen var også at potetkjelleren fra 1919 måtte bort, men på et nærmest mystisk vis berger den unna kommunens rivelyst. Vi kan kanskje anta at den på et eller annet tidspunkt ble funnet nyttig som lager. I 1940 overdrar nemlig Steinkjer havnevesen den gamle potetkjelleren til «Gårdens administrasjon» for 1000 kroner. Det grunn til å tro at med gården menes Helge Rein By Brug og By gård. Det blir samtidig opplyst at «Gården» allerede har brukt mye penger på den gamle potetkjelleren og nå ønsker å ruste den opp og bruke den som lagerhus.
På denne måten blir statens potetkjeller med over i den store forandringens tid, berget krigens herjinger og gjør enda god nytte for seg om lager for Egge museum.
PS! Den gamle dampkjelen som hadde tilhørt Nordsjø Brug og sørget for kokingen av potetene ble solgt til Sundnes Brænderi på Inderøy etter at potettørkingen på Eggebogen opphørte.
