Vi hadde bakeri vi, familien min. Et lite et – med farfar og pappa som drivere. Det var også ansatt et par bakere som var en del av teamet. Det var også en butikkdame, Karen, i tillegg til at vi hjalp til der det var behov, vi som bodde der. Det var i Gamle Kongeveg 53. Bakeriet var i kjelleren, i det store hvite huset. Farmor og farfar bodde i 1.etg, (med den fæle hankatten Turven), mens «ungfolket» – hadde 2.etasje, mor/far og tre unger, en bror og to søstre. Ei lita «brakke» ved siden av huset, var bakeriutsalget. Det var et godt naboskap innerst på Finnmarka og alle var innom butikken i et eller annet ærend, enten det var kjøp av «kak» eller kaffebrød, eller for å låne telefonen. Det var ikke vanlig å ha telefon den gangen. De slo av en prat, og det var et godt og avslappet liv vi hadde der, på 1950-tallet. Vi hadde ikke direkte «tilbud» den gangen, men alle visste, – at var det igjen brød fra dagen før, så var det belli’. Det benyttet folk seg av. Det spilte jo ikke noen rolle om det var «gårbakt», like godt!

Det var bestandig travelt før jul i bakeriet. Det var bestillinger fra privatkunder, levering til brødutsalg og kafeer i byen – som ellers ,- men like før julehelga, var det ekstra «trøkk».. Gode kveitbrød, vørterkaker og sirupskaker, sistnevnte fikk en ekstra størrelse før jul – også kalt «slipstein», de var kjempestore, (derav navnet). De ble som regel bestilt av familier som hadde mange medlemmer, storfamilier. Det lukta ekstra godt bestandig av ferske bakervarer rundt huset ved juletider, da var det stor produksjon. Vi ungene måtte også trå til med å bringe ut varer før jul. Vi gikk og leverte i nærmiljøet. Ellers hadde farfar en gammel svart Bedford varebil, som han kjørte ut varer med. Det var fortrinnsvis til butikker som solgte brødvarer, og kafeer som skulle ha kaker. Det var alltid en spesiell stemning i desember. Som regel var det mye snø, julestemning, og det var ganske hektisk i bakeriet. De laga «kjærringa og kailla» – hvite figurer med rødt stempel på – bukse og skjørt. Vi var ikke så godt vant den tiden, så det var alltid stas første dagen da de ble presentert. Det ble jo også litt «brekkasje» av diverse bakervarer, og da var ungene på plass og spurte etter «avbrøtti», spesielt Per Aksel, han var en flittig gjest slik. Vi hadde en eske under disken med dette, og ungene visste godt hvor den sto! Populært. Lille julaften, Sjursmessda’n, som farfar sa, var veldig travel. Da var det lang dags ferd mot julaften for alle. Jeg skjønte ikke da at det egentlig ikke var lov å jobbe hele natta for bakerne, men det gjorde de – for å få ferdig alle bestillinger til jul. Farmor laga nattmat og alle benket seg rundt kjøkkenbordet til et trivelig måltid midt på natta. Det var en spesiell stemning. Vi ungene deltok ikke, men vi visste hva som foregikk, og det var litt magisk det hele.

Julaften opprant og vi ungene var forventningsfulle. Juletre med pakker under, og så skulle vi gå med varer også, så det var en spesiell dag. Alle var ferdig tidlig med gjøremål julaften, ved to-tida, da var det meste gjort. Da var det julehelg. Så hadde vi radio. Da var det å sette seg til radioen og høre på «Mens vi venter» – eller hva det het, med hørespillet «Julenissens verksted». Det drøyet tida til den store kvelden. Jeg var så forventningsfull, at jeg kløp meg i armen – og sa til meg selv, – «det er julaften i dag», og kunne knapt tro det. Julemiddagen spiste vi alltid i 1.etg. hos farmor og farfar. Middagen var en ting, men det trasigste var, at damene skulle ta oppvasken og gjøre det ryddig – før julegavene ble delt ut. Uutholdelig var det! Det ble gaver etter hvert, lang ventetid, syntes vi ungene . Alle var fornøyde, men de «store» tingene var det ikke den tida. Verken Lego eller Barbie var oppfunnet da! Farmor strikket «lugga» og strømper, og mamma strikket Selbuvotter, så vi visste omtrent hva som var inni «myke pakker». Det var de «harde pakker» – som var overraskelser. Det er ganske godt å ha opplevd den tida, når en ser i dag hvordan dette har utviklet seg. De fleste «har alt», og en vet ikke si arme råd hva en skal gi!! Forventningene var tilstede. – Vi var ikke bortskjemte, og gledet oss over helt andre ting enn i dag. TV hadde vi ikke hørt om en gang. Vi gikk glade og fornøyde til sengs julaften.Så opprant 1.juledag. Den kjedeligste dagen i hele året. Den gangen skulle en ikke gå ut 1.juledag. Det sømmet seg ikke. Alle skulle være inne. Verst var det hvis det var nysnø – sporsnø – da avslørte en seg. Hvor sporene kom ifra, og hvor de gikk., om en skulle ta en tur på luringa. Min pappa hadde barndomsvennen Sivert, noen hus lenger bort på Finnmarka, og de hadde tradisjon med å gå til hverandre 1.juledag og ønske god jul og en karsk eller to. De håpet begge på at det ikke var sporsnø den dagen…….

Naboen vår mellom Tingvold og oss, var Nergård i nr 51. Han hadde lista seg ut en tur 1.juledag en gang, og kom tilbake ganske tilfreds – fordi han hadde observert at det var skispor fra Fylkesmannsboligen. Fylkesmann Lindboe hadde vært på ski! Da senket han skuldrene og hadde god samvittighet for turen ut 1.juledag. Når selveste Fylkesmannen var ute 1.juledag – da var det ikke gæli at andre var det heller.

Hilsen Trude Nonstad Walbom

4 Replies to “Jul på Finnmarka på 1950-tallet”

  1. Øyvinn Leren says:

    Trivelig historie fra en svunnen tid.
    God Jul??

    Svar
  2. Tore Barlindhaug says:

    Et fint tidsbilde fra Finmarka som vekker gamle minner da et wienerbrød kostet 19 øre, noe som var min belønning når jeg gikk ærende til bakern for fru Kjerkreit. Jeg hadde valget mellom å spare pengene eller bruke dem hos bakern, og som regel ble det siste valgt. Husker også at jeg alltid var velkommen nede i kjelleren hos bakerne hvor det vanket avskjær.
    GOD JUL!

    Svar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *