Lundstua var ei skogstue som lå i nærheten av Aspsetervatnet på Byfjellet – midt mellom Svarttjønna og Asphaugen på Aspfjellet. For å finne ut hvorfor den fikk navnet Lundstua må vi tilbake til 1800-tallet. Før familien Qvam kom til Gjævran var det det proprietær Lyng som eide gården. Han ville gjøre Gjævran større og forsøkte å kjøpe opp tre av de nærmeste nabogårdene. Han fikk tak i to eiendommer,  men lykkes ikke med å kjøpe den siste Lillebygården.  «Ho Andrea» ville ikke selge gården, og fortalte Lyng at hun ikke var så «lett å narre». (Artikkelen fortsetter under bildet)

Lundstua slik den var midt på 1990-tallet. 

Lyng på Gjævran eide også Stor-Asp på Asphaugen, men den gården fikk den ene av naboene kjøpe som «takk» for at Lyng fikk utvide Gjævrans eiendommer. Aspfjellet hørte egentlig hørte til Stor-Asp, men den rike skogteigen holdt Lyng unna salget av Stor-Asp i første omgang.

Da Lyng hadde bygd den store hovedlåna på Gjævran,  syns han at et så svært hus også måtte ha en stor hage. Problemet var bare at eiendomsgrensa til Lund lå like ved hovedlåna, og Jacob Lund ville ikke selge jord til proprietæren på Gjævran selv om han ville betale godt. Løsningen ble at Lyng spurte Lund om han ville avse et jordstykke til hage hvis han fikk Aspfjellet som betaling. Et slikt tilbud kunne ikke Lund stå imot.  Det var lite skog som tilhøre Lund gård, og Aspfjellet var på 670 dekar og dermed slo Jacob Lund til på tilbudet.  

Det var storbrann på Lund i 1895. Den store uthusbygningenbrant ned, og det måtte til en ny. Da kom Aspfjell-skogen godt med, og det ble satt i gang hogst av hustømmer med mange mann i aksjon. Det ble for langt å dra ned til bygda hver ettermiddag og Lund valgte å sette opp stua som ble Lundstua. Byggingen måtte gå kjapt, så det ble trolig brukt et hus som alleredevar laftet opp, demontert og kjørt fra bygda og opp til Aspsetervatnet. Dette var en toetasjes stue med stall i første etasje og med rom i andre etasje.

Skogstua ble kalt Lundstua fordi den hørte Lund til og var en uvanlig type skogstue med to etasjer hvor det var stall nederst. De første skogstuene var nemlig ganske primitive og enkle da de ble tatt i bruk omtrent i 1840-årene, og ofte var det kalde og glisne seterhus som var bygd for sommerbruk som bletatt i bruk som vinterhusvære.  Like før 1870 kom det en tysk forstmann til van Severen i Namdalen. Det var han som lanserte den første toetasjes skogstua med stall nederst. Tanken bak  var at varmen fra hestene skulle stige opp tilskogskarene i etasjen over. Det var imidlertid også andre ting som steg opp, nemlig eimen og lukta fra hestene nå de gjorde sitt fornødne. Dessuten var det en del leven fra hestene som kunne være sjenerende for noen av de som forsøkte å sove i etasjen over. Slik var det nok i Lundstua også, og det var vel dette  som gjorde at skogstuetypen forsvant ganske tidlig.  Etter 1920 er det ikke kjent at det ble satt opp slike stuer, men det er bevart to toetasjes skogstuer på museum. En står på Namdalsmuseet i Namdal mens den andre står på skogsbruks-museet i Elverum. Etter første verdenskrig ble det mer vanlig med skogstue og stall hver for seg – med tak over gangen mellom. Da slapp tømmerkjøreren å gå ut i snøen når hanskulle fore hestene. Dessuten kunne hesteforet oppbevares i gangen

Skiløpere ved Lundstua i 30-årene. 

Det var også forstmannen til Van Severen som innførte havre som for til skogshestene. Han mente at disse hestene hadde så tungt arbeid at de måtte ha mere næringsfull mat enn bare høy. Det hadde han i alle fall retti, for den dag i dag er det selvsagt at arbeidshestene skal ha havre eller mel. Kostholdet til skogsarbeiderne var også vanligvis også ganske enkelt; Graut, surmelk, sild, poteter, flesk og potetkake var det vanligste. Brød og kaffe var sjelden kost både i skogstuene før 1880-årene.

Einar Hynne fra Skogn ble ny eier av Lund gård like etter forrigeårhudndrekskifte. Han trengte antageligvis penger, for i 1919 solgte han Aspfjellet til Steinkjer kommune. Hynne solgte unna noen andre eiendommer som var tilknyttetgården også – sannsynligvis for å tjene noen kroner. Slike handler var slett ikke uvanlig på slutten av 1800-tallet og etter første verdenskrig. Det skyldes nok først og fremst penger og mangelen på penger. Da Johan Severin Lysberg skrev om Lundstua i Eggeh istorielags årbok i 1995 sto fortsatt Lundstua «på eget tømmer». Han kunne imidlertid melde at Lundstua var blitt mye brukt gjennom årene, og at den nå hadde stått ulåst over lang tid og blitt brukt både som elskovsrede, festplass og til brenning av sprit. Han skrev også at det bodde en kar– Jonny Iversen – i Lundstua etter krigen, men at utstyret i hytta allerede da var dårlig. Ovnen var skral, Lundstua var trekkfull og Lysberg skriver at Iversen levde et spartansk liv oppe ved Aspsetervatnet. (Artikkelen fortsetter under bildet)

Øyvind Leren minnes godt Jonny Iversen og Lundstua. Han opplyser at Iversen var en stillferdig person som levde sitt liv i pakt med dyr og natur, og forteller en historie om da en av elevene på skogskolen fikk sitt livs sjokk da han på en treningstur, i måneskinn, passerte Svarttjønna. I tussmørket fikk han plutselig se en liten kar iført klær og skiutstyr fra en annen tidsalder komme sigende inn fra høyre med ei tørrgran over skuldra. Skogstuten hadde ikke hørt om Jonny og ble livende redd, heiv seg rundt og beinfløy ned til Kvamsenget. Senere fikk han fortalt hvem han hadde møtt, men det ble alikevel hans siste treningstur i måneskinn på Byafjellet

Skiløpya fra Asphaugen til Skistua gikk rett forbi Lundstua og Ragnar Oksås husker at hans far innimellom handlet for Jonny. De hadde blitt kjent gjennom hans far arbeid som tømmerhogger på Byafjellet.

Lundstua på slutten av 1970-tallet. 

Det var ikke stor trafikk på denne delen av Byafjellet etter krigen – og i alle fall ikke så lang inn som ved Lundstua. Om vinteren gikk det gjerne et skispor forbi skogstua, men de aller fleste passerte. Lysberg skriver videre at John Schjeldrup hadde skogsdrift med hest på Aspfjellet og brukte Lundstua som skogstue i 1954. Det er sannsynligvis den siste gangen stua ble brukt som skogstue. Utover 1950-årene tok traktoren over for hesten, og  Steinkjer kommune sluttet å vedlike holde Lundstua som forfalt gjennom flere tiår. Steinkjer Museumslag la nytt tak på Lundstua i 1977, men den videre interessen for å bevare stua «råtnet på rot»

I 1995 var Lundstua også nærmest råtnet bort. Egge historielag sjekket ut om det var mulig å restaurere og bevare skogstua, men kom fram til at det var for sent å berge stua. På begynnelsen av 2000-tallet forsvant siste rest av Lundstua med i et bål, og i dag er kollen den sto på vokst igjen av tett krattskog – kun et falmet, slitt skilt som viser hvor den spesielle Lundstua en gang sto.

PS! Skiløypa til den gamle 15 kilometeren passerte Lundstua og Aspsetervannet og allerede i 1913 brukte «Stenkjær Skiklubs Fritidsrend» løypa forbi stua. I 1920 arrangerte skiklubben «Stiftsrennet» som gikk i en løypesom var 17 kilometer lang og «var lagt over Byaseteren, dernest nedover denbekjente Damernes faldgrube, forbi Lundstuen, over Svenningvatnet om Skrattåsgrubenog tilbake til skistuen».

Av Johan Severin Lysberg (1995) og Lars Lilleby Macedo (2018)

Høsten 2018 var det bare dette skiltet som vitnet om hvor Lundstua sto i over 100 år.


«Uforklarlige hendelser» i Lundstua

«Blant uforklarlige ting eller hendelser må nedenstående opplevelse kunne henregnes. Det hendte i ei gammel skogstue en førjulsvinter under første verdenskrig, da jeg sammen med noen andre drev med tømmerhogst  i Aspfjellet. Arbeidsstedet var ikke langt unna Svarttjønna, og vi bodde i Lundstua som ligger i nordlig retning derfra. Denne skogstua kan være temmelig vanskelig å finne for den som ikke er aldeles brennkjent, da den ligger på en liten rundhaug med skog tett omkring og ikke er synlig på avstand.

I den tida var det ikke flust med arbeid og fortjeneste som nå til dags, men skogsarbeid var det for den som ville ha det. Min kamerat som var familiemann syntes imidlertid at fortjenesten ikke slo til og bestemte seg derfor for å slutte når han hadde arbeidet ut uka. Han ville heller begynne å fiske julefisken, som han sa – da han ikke bodde særlig langt unna sjøen. Jeg var yngre, «ledig kar» og bestemt på å fortsette til jul, selv som jeg skulle bli alene. Det var ingen som drev med tømmerkjøring før jul.

Stallen er i denne skogstua er like under beboelsesrommet, og hadde ikke vært i bruk på år og dag. Røyskatt og andre kryp huserte istallen, men vi var så vant til levenet at det ikke sjenerte oss noe. Skogsarbeiderne er jamnt ikke nervøse og vi hadde begge to temmelig mange års praksis bak oss fra opphold i Imsdalen, Snåsaheia, Ådalen og andre steder . Ofte lå vi helt alene i en eller annen seter eller skogstue i fjellet, og vi  måtte også ofte ferdes på nattens tid med tunge proviantsekker på ryggen og på ski og ta oss fram i skinnet av en lommelykt. Derfor gruet jeg meg ikke til å være alene desiste ukene før jul i stua på Aspfjellet.

Det var enda midt i uka og kameraten min hadde tre dager igjen før han skulle dra ned. Vi hadde etter heimkomsten til skogstua hogd ved og fyrt opp i den gamle ovnen på loftet for å lage oss noe mat. Etterpå satt vi ved bordet og regnet etter dagens fortjeneste med tabellen, blyantene og notisbøkene foran oss. Vekkeruret på bordet viste omtrent halv 12. Det manglebare to-tre minutter. Kroken var for lengst hektet på døra, og ytterdøranedenfor trappa var også hektet på så det ikke skulle fyke snø i gangen. Jeg holdt på å samle tabellene og prislistene da vi plutselig hørte tunge skrittopp gjennom trappa. Vi så på hverandre og på vekkeruret på bordet. Da var den akkurat halv tolv. Det var mange trinn i den trappa, men de tunge, sakte skrittene nådde omsider oppå gangen og stoppa opp like utenfor døra til vårt oppholdsrommet. Så opptatte hadde vi vært av våre regnestykker at vi øyensynlig ikke hadde hørt at utgangsdøra nedenfor trappa var blitt åpna. Som regel skrek den iltert på sine hengsler. Gjesten utenfor døra hadde ikke banka på og vi hadde intet hørt da ytterdøra gikk opp.

Vi slokte talglyset på bordet, grep lommelyktene og hektet av kroken på døra. Vi lyste over alt ute på gangen og vi undersøkte gulvfjølene, men vi fant ikke antydning til snø etter føtter. Ytterdøra var stengt som vi hadde gjort det, og utenfor var det den fineste sporsnø, meni ntet spor etter dyr eller mennesker. Neste kveld da vi satt med regnestykkene våre gjentok det samme seg til samme klokkeslett. Ingen spor å finne. Den tredje kvelden gikk det likedan. På samme tidspunkt – halv tolv. Vi forsto at det ikke var skapninger av kjøtt og blod vi hadde med å gjøre. Ingen av oss var overtroiske, men vi kunne ikke forklare hva som hadde hendt.

Da lørdagen kom vil kameraten at jeg skulle følge ham, da det var meningsløst å være der med så mye uhyggelig rundt seg. Men jeg ville ikke la meg skremme, og var lørdag nede og provianterte og dro tilbake til Lundstua på ski seint lørdag kveld. Spor etter mennesker fantes ikke noe steder. Jeg satte meg til å lese i avisene om krigen. Men nå hadde jeg ikke hektet på kroken. Jeg tenkte denne gang at jeg skulle overaske den nattlige gjesten når han kom. Men jeg ble skuffet. Klokka ble både halv tolv og tolv og mere uten at de tunge skrittene hørtes. Derimot hørte jeg noe annet. Nede fra stallen under meg hørte jeg en lav, men ivrig og intens samtale. Selve ordene kunne jeg ikke få tak på, men det sto på i flere minutter. Da jeg kom ned va rkroken hektet på ytterdøra som vanlig og inne i stallen var det klart at der hadde det ikke vært et menneske på lange tider. Heller ikke nå var det spor utenfor. Men etter dette ble det stilt og rolig hver eneste kveld de neste to ukene jeg var der inntil det ble jul. For meg var opplevelsen temmelig uforklarlig. Seinere har jeg opplevet likeså uforklarlige ting som dette andresteder».

Trønder-Avisa 15. desember 1954. Signert «Skogsarbeider»


Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *